tirsdag 15. februar 2011

Innledning på noveller

 Det är en lätt dag och solen står snett över slätten. Snart skall klockorna ringa, ty det är söndag. Mellan ett par rågåkrar har två unga hittat en stig som de aldrig förut gått och i slättens tre byar blänker fönsterrutorna. Män rakar sig framför speglarna på köksborden och kvinnor skär gnolande upp bröd till kaffet och barn sitter på golven och knäpper sina livstycken. Det är den lyckliga morgonen till en ond dag, ty denna dag skall ett barn dödas i den tredje byn av en lycklig man. Ännu sitter barnet på golvet och knäpper sitt livsty­cke och mannen som rakar sig säger att i dag skall de ta en roddtur nerför ån och kvinnan gnolar och lägger upp det nyskurna brödet på ett blått fat.
Det far ingen skugga över köket och ändå står mannen som skall döda barnet vid en röd bensinpump i den första byn. Det är en lycklig man som tittar in i en kamera och i glaset ser han en liten blå bil och bredvid bilen en ung flicka som skrattar. Medan flickan skrat­tar och mannen tar den vackra bilden skruvar bensinförsäljaren fast locket på tanken och säger att de får en fin dag. Flickan sätter sig i bilen och mannen som skall döda ett barn tar upp sin plånbok ur fickan och säger att de skall åka till havet och vid havet skall de låna en båt och ro långt långt ut.
Genom de nerskruvade rutorna hör flickan i framsätet vad han säger, hon blundar och när hon blundar ser hon havet och mannen bredvid sig i båten. Det är ingen ond man, han är glad och lycklig och innan han stiger in i bilen står han ett ögonblick framför kylaren som gnistrar i solen och njuter av glansen och doften av bensin och hägg. Det faller ingen skugga över bilen och den blanka kofångaren har inga bucklor och inte heller är den röd av blod.

Dette er begynnelsen på “att døda ett barn” av Stig Dagermann. En novelle som ble skrevet for å gjøre folk oppmerksom på hvordan de kjører.
Jeg mener denne starten gir lyst til å lese videre. Man vil vite hva som skjer. Den siste setningen gjør mye, den skaper spenning og man “må” lese videre for å få svar.
Synsvinkelen novellen er skrevet fra er skiftende synsvinkel.

Noen ganger tenker jeg at det virkelig er bra at vi ikke vet hva som kommer til å hende. Hvor forferdelig hadde det ikke vært hvis jeg hadde visst at akkurat den dagen i april var den siste dagen jeg hadde sammen med faren min? Da hadde jeg brukt hvert eneste minutt på å tenke på det….

Dette er begynnelsen på boken “Tilfeldig engel” av Kari Sverdrup. Jeg leste dette når jeg fant boken, og det gjorde at jeg begynte å lese den. Det var en veldig god innledning etter min mening. Synsvinkelen boken er skrevet på er personlig jeg-person.

torsdag 3. februar 2011

Synsvinkler og fortellertyper

Teksten vi leste består av fem avsnitt hvor samme historie blir fortalt fra forskjellige synsvinkler og med forskjellige fortellertyper. I det første avsnittet er det en autoral forteller som forteller heningene. Dette ser vi på at personene blir omtalt i tredjeperson (han,hun osv).

I det andre avsnittet er det også en autoral forteller, men her historien fra Helenes synsvinkel, altså personal synsvinkel. Teksten gjenspeiler hennes følelser.

I det tredje avsnittet er det samme som i det andre avsnittet, autoral forteller og personal synsvinkel. Men her er teksten skrevet fra Roberts synsvinkel.

Det fjerde avsnittet skiller seg ut ved at det er en av personene i fortellingen som forteller. Da leser vi historien fra hennes side.

I det femte og siste avsnittet er det autoral forteller, men her er synsvinkelen skiftende. Vi ser historien først fra en persons synspunkt, så skifter det og vi ser historien fra en annens synsvinkel.

onsdag 19. januar 2011

Episk diktning

Episk diktning er oppdiktede fortellende tekster. Ordet episk kommer fra det greske ordet epos, som betyr fortellende. På norsk har vi ordet soge, eller saga, som har samme betydning. Lengden kan variere fra en kort vits til tykke bøker. Eventyr, roman og saga er eksempler på episk diktning. Et kjennetegn er at det er en forteller eller en fortellerstemme som fører ordet i episk dikning, i motsettning til i et drama, hvor handlingen blir fremstilt av personer på en scene. I episke tekster danner en eller flere hendelser en handligsgang. Vanligvis er disse hendelsene om mennesker eller andre vesner som dyr eller fantasifigurer. Dette er et fellestrekk episke tekster har med drama, men en ulikhet fra lyrikk, der det vanligvis ikke er noen handlingsgang og heller ikke noen forteller.